Foto: ukjent

Forrest ser vi Villy Larsen og Sverre Hansen. Bakerst står Erik Olsen til venstre og Tor Kristiansen til høyre. Lengst til høyre, med startnummer, Harold Svendsen.

Maridalsvannet ved Brekke. Fra v.: Jens Sevik og Borgvar Bolling

Store snøfonner ved Grefsenplatået trikkeholdeplass.
Bjørn og Ingrid Aarøe Halvorsen venter på trikken til byen.
Man ser også at Grefsenveien 98 (med Flamingo/Bella) nylig er bygget.

Historielaget ønsker godt nyttår!

Fortellingen om Kjelsås bruk er som et eventyr om Oslos utvikling fra 1800-tallet og fram til i dag, fra Aftenpostens lokalhistoriske spalte ‘Oslo før’, 8. desember 2019, med tillatelse fra Leif Gjerland

Det var en gang en liten foss som lå øverst i Akerselva. Den kalte seg «Grønvold terskel» og bød Akerselvavannet å falle kun en drøy mannshøyde, må vite. Men selv om fallhøyden var beskjeden, var den stor nok til både å stoppe ørreten som vil videre oppover, og gi kraft til en liten fabrikk.

Eventyret om Oslos utvikling starter altså med et lite fossefall, og handler om en spikerfabrikk, hesteskosøm, høyhusplaner, to lure ordførere, en mengde kunstnere, Teknisk museum og dagens julemarked i de gamle fabrikklokalene. I den rekkefølgen, og ispedd selveste eventyrforteller Peder Chr. Asbjørnsen, for eventyret begynner på 1800-tallet.

Industrioppbygging

Når vi snakker om 1800-talletets store industriutbygging langs Akerselva, tenker vi som regel mest på de store anleggene ved de største fossene nedover fra Nydalen. Men i 1855 ble også dette lille fossefallet helt øverst i elva drivkraften til et tidlig industrieventyr.

Da så nemlig kjøpmann J. H. Schmelck muligheten til å utnytte den beskjedne fallhøyden og bygde opp en fabrikk for produksjon av spiker og ståltråd. Han ga den det enkle navnet «Kjelsås bruk».

Hesteskosøm farvel

Samtidig hadde gjøvikfirmaet O. Mustad & Søn jobbet seg opp til å bli verdensberømte på å produsere fiskekroker. I tillegg lagde de blant annet spiker og margarin, og ønsket å vokse seg nedover mot hovedstaden Christiania.  I 1875 etablerte de derfor en stor fabrikk på Lilleaker, før de ni år senere kjøpte hele Kjelsås bruk. Der produserte Mustad & Søn hesteskospiker, og ikke mange år etter utvidet man den nye «hesteskosømfabrikken» med et ståltrådtrekkeri og et lite valseverk.

            Men kanskje tenker du at hesteskospiker må ha vært et smalt og lite salgbart produkt…? Husk da at fram til midt på 1900-tallet, hadde hestene vært både Oslos og Christianias naturligste drivkraft med tilhørende stort behov for å sko om hestene. Hesteskomakerne var omtrent like uunnværlige som dagens bilverksteder. Ja, i middelalderen hadde de til og med sin egen skytshelgen, Sankt Martin!

Riving og høyhus
Men intet varer evig; 1. oktober 1960 ble det tillatt for alle nordmenn å kjøpe seg bil, og behovet for hestskospiker sank katastrofalt! Da O. Mustad & Søn i 1967 dessuten samlet all spikerproduksjon i osloområdet på Lilleaker, ble «hesteskosømfabrikken» Kjelsås bruk lagt ned.

            På denne tiden hadde drabantbyutbyggingen gjort det populært å bo utenfor sentrum, så O. Mustad & Søn ønsket å rive hele fabrikken og bruke den flotte tomta mellom Kjelsås stasjon og Akerselva til boligbygging. Men det ble det ikke gitt tillatelse til; det var ikke der Oslo ønsket drabantbybygging på 1960-tallet.

I stedet kjøpte Aftenposten tomta for å reise et nytt avishus med kontorer og trykkeri, og fikk tegnet opp som et ruvende høybygg i 1960-tallets ånd. I september 1970 gjensto bare den endelige formelle godkjenningen; nå skulle bystyremøtet bare skulle strø sand på planene.

Heller bevaring

Men i ettertid vet vi at 1970 var inngangen til et brytningstiår da 1960-tallet sannhet om høyhusenes velsignelse var i ferd med å blekne i en stadig sterkere protest mot brutalismen. I lys av denne nye byutvikling, forkynte ordfører Brynjulf Bull fra bystyrets talerstol at han hadde skiftet mening når det gjaldt bruken av Kjelsås bruk store tomt. Han siterte fra Peder Chr. Asbjørnsens kvernsagn, og beskrev området rundt Kjelsås bruk som en naturperle som ikke måtte ødelegges.

            Dette snudde faktisk stemningen i bystyret, som i denne 12. time bestemte seg for å benytte den kommunale forkjøpsretten og derved valgte bevaring framfor riving og høyhusbygging.  I stedet for Aftenpostens gigantiske høyhus skulle likevel Kjelsås bruks fabrikkbygninger og arbeiderboliger bli stående på tomta.

Et industrimuseum

I tillegg til å sikre bruk av fabrikkbygningene, hadde vedtaket med seg ideen om å bruke tre av de store arbeiderboligene til et industrihistorisk museum. Dette ble så begynnelsen på en prosess som også neste ordfører, Albert Nordengen jobbet iherdig videre med å få til.

Ja, siden det var laget til et lite industrimuseum her, endte det faktisk med å flytte Norsk Teknisk museum fra Etterstad til et nytt bygg på Kjelsås i 1986. Bygget står der i dag, på den tidligere tomta til Kjelsås bruk, for den ga kommunen til Teknisk museum som en fødselsgave.

Frysja kunstnersenter

Men hva med fabrikkbygningene som sto ledige da høyhusplanene ble forlatt? I lys av 1970-tallets nye samfunnsstrømninger, falt det kommunen helt riktig å støtte en bredt sammensatt gruppe kunstnere ved å la dem få ta i bruk de gamle fabrikklokalene.

Slik gikk det til at «Frysja kunstnersenter» fikk et fast tilholdssted i det tidligere Kjelsås bruk. Ja, etter noen år ble det til og med behov for ytterligere et bygg. For antallet kunstnere og uttrykksformer har økt; nå er det profesjonelle kunstnere her innen tekstil, grafikk, vev, trykk, glass, smykker, maleri og skulptur.

Tekst: Leif Gjerland

Trygve Marentius Davidsen (født 18. mars 1895 i Kristiania, død 3. mars 1978) var en norsk maler, tegner og illustratør. Han illustrerte en rekke bøker og malte flere postkort i akvarellteknikk, ofte med religiøse motiver eller av nisser i norsk natur. Davidsen utgav også flere lærebøker i tegning. Han er representert med to arbeider i Nasjonalgalleriet i Oslo. Han har også malt altertavlen i Lykkja kapell, en langkirke fra 1961 i Hemsedal kommune.

De som hadde vært så heldige å få meldt seg på årets fullmånemøte før det ble fulltegnet fikk en underholdende aften. Even Saugstad krydret sitt foredrag om byoriginalene både med bilder og musikk, og mange fikk et gjensyn med gamle dagers fargerike innslag i bybildet.

Saugstad delte de såkalte byoriginalene i tre grupper: De som ikke hadde ønske om noen oppmerksomhet, men som likevel fikk det på grunn av sin spesielle livsstil. I denne gruppen hørte den legendariske Luse-Frantz (som het Fridtjof Kristiansen) til. Mannen, som faktisk opprinnelig kom fra Grefsen, levde av å samle flasker, filler og skrap og kjerra hans var et velkjent innslag i bybilde fram til han døde i 1958. Tilnavnet Luse-Frantz mente Saugstad var urettferdig, det var en nervelidelse og ikke kløe som var grunnen til at den gudfryktige mannen gikk og ristet på seg.

Saugstad ga først ut bok om byoriginaler i 2008. Den som nå foreligger er en revidert utgave som er supplert med omtale av en del nye personer. Blant disse er Kjell Norderhaug, mannen med den enestående tallhukommelsen som bodde i Kjelsåsveien. Det meste av det som står om ham i boka er gjengitt i På Jakt og Vakt nr 3-2019.

Den andre gruppen byoriginalene er de såkalte posørene, som elsket å vise seg fram der mye folk ferdes. Her trakk Saugstad fram «livets akrobat, engang advokat» P.G. Hermansen. Han opptrådte i stadig nye kostymer, oppsøkte steder med mye folk og ble blant annet kjent som «T-baneturneren», på grunn av sine selsomme turnoppvisninger i midtgangen.

Den tredje gruppen byoriginaler er de som hadde noe på hjertet, som brant for en sak og kjempet for den offentlig i bybildet. En typisk representant for disse var Ole Kopreitan med sitt salg av pins fra spesialbygde barnevogner og utrettelige engasjement mot atomvåpen, fram til han døde i 2011.

I samme kategori kommer også Pål Jensen, som har misjonert for en bilfri by siden 80-tallet. Han er fortsatt aktiv og har i hvert fall fått oppleve at det han ble latterliggjort for på 80-tallet har blitt politisk felleseie og et stykke på vei blitt virkeliggjort av det sittende byrådet.

Tekst og foto: Johs Bjørndal

Tekst og foto:Johs Bjørndal

Det var fullt hus og kø langt ned i trappa da historielagets leder Tore Faller ønsket velkommen til 40-årsjubileum på Grefsen og Disen velhus 26. oktober. Og de frammøtte fikk være med på et variert program, der blikket ble rettet både framover og bakover, i tillegg var det sang og musikk.

En del prominente personer som hadde varslet sitt nærvær meldte forfall, men Faller overbragte hilsener fra både riksantikvar Hanna Geiran, ordfører Marianne Borgen og byantikvar Janne Wilberg. Jubileumsgaven fra sistnevnte var en byvandring i Kvadraturen for lagets medlemmer, en såkalt «ut av Grefsen-Kjelsås-Nydalen-opplevelse».

Men en som faktisk stilte var en særdeles nybakt bydelsleder Bente Larsen, å gratulere historielaget var hennes første oppdrag i dette vervet.

Deretter ble det musikk, før Gudveig Aaby fortalte om vellets betydning for lokalmiljøet og «intervjuet» to tidligere ledere av historielaget, Finn Geiran og Harald Koht.

Men det ble også sett på framtidens historieformidling. Nasjonalbibliotekets innsats ble framhevet, digitalisering av de ti første årgangene av På Jakt og Vakt skal nå være like rundt hjørnet. Kapasiteten er vesentlig økt etter at avdelingen i Mo i Rana overtok 170 stillinger fra NRKs lisenskontor.

Bjørn Enes fra memoar.no fortalte om arbeidet som nå gjøres for å ta vare på muntlige overleveringer, og tilbød kurs for alle som vil bruke tid på dette. Og Ståle Pinslie, som har sporet opp mange gamle ferdselsveier ut fra Oslo, viste hvordan disse kan gjenfinnes ved hjelp av en app.

Arrangementet ble avsluttet med at elever fra 6c på Disen skole fortalte om sine erfaringer sammen med «Grefsenkoll-losen» Simen Østvold Pettersen, som gjennom prosjektet Lokalhistorie i skolesekken arrangerer turer i Grefsenåsen. Det var stort spenn i elevenes oppsummeringer, de hadde fått med seg Laila Schou-Nilsens sportslige bravader og Harald Grandes spesielle liv i hytta i Grefsenåsen.

Stinn brakke i det gamle kinolokalet Svettern da Historielaget feiret sitt 40-årsjubileum – i det samme rommet som laget ble stiftet i 1979.

Et utvalg av Garderobefossilene som sørget for musikk. Til venstre Asbjørg Hammer, mottager av Historielagets kulturvernpris i 2018

Øyvind Berg bor i lokalmiljøet arbeider på Nasjonalbiblioteket: Han hadde funnet fram et kart fra 1917 over villaområdene på Grefsen. Det spesielle var at baksiden var forsynt med klare meldinger fra daværende velformann J. Christian Bisgaard, blant annet om at en kommunesammenslutning med Christiania «aldri måtte lykkes».

Elever fra 6c på Disen fortalte om historiske turer i nærmiljøet. Fra venstre Benjamin Vuphan, Mia Bergersen, Kira Elise Indrelid og Finn Moss.

Bensinstasjonen er revet og de nye boligene er ikke bygget enda.

Historielagets første styre 26.11.1979. Fra venstre: Marius Sandvei, Leiv Aas Larsson, Harry Lagert (formann), Harry Pettersen og Morten Borander.

Nydalsveien 32 B – Planforslag til offentlig ettersyn. Saksnummer 201617846 – Reguleringssak

Gnr/Bnr 58/310, 58/313           Bydel         8 – NORDRE AKER

Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen vil uttrykke sterk bekymring for foreliggende forslag til utbygging av redskapsfabrikken. Vi vil derfor støtte Byantikvarens forslag, alternativ 3 i beskrivelsen. Dette er også i tråd med bydelsutvalget i Bydel Nordre Aker sitt vedtak.

Vi mener at det vil være et overgrep på et svært viktig kulturminne å gjennomføre både tiltakshavers forslag og plan- og bygningsetatens forslag til utbygging.

Christiania Spigerverks gamle redskapsfabrikk er den eneste bygningen som fortsatt huser den opprinnelige virksomheten i Nydalen. De eldste delene av redskapsfabrikken er fra 1877. Bygningen har en rekke utvidelser opp gjennom årene og forteller derfor også en interessant utviklingshistorie. Redskapsfabrikken er den mest autentiske bygningen fra Nydalens industrihistorie. Denne dalen som i så mange år var en drivende kraft for industrialiseringen av Norge. Redskapsfabrikken har en betydelig fortellende kraft og vi mener derfor at dette bygget er nasjonalt viktig. Det er da også vernet. Den foreslåtte utbyggingen, med tre tårn, svekker således autoriteten til hele verneinstituttet. Kan vi gjøre dette med en vernet bygning, kan i grunnen alt bortsett fra total rivning godkjennes.

Vi forstår at det ikke lengre er mulig å opprettholde nåværende virksomhet, men framtidig bruk må gjennom ny virksomhet fortsette å fortelle historien til dette viktige bygget.

Det vil bli utført uopprettelig skade på dette bygget som det er all grunn til å tro at vi vil angre på om det blir gjennomført.

Derfor gir Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen sin uforbeholdne støtte til Byantikvarens alternativ 3

Med vennlig hilsen

Tore Faller

Leder
Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalen