Historisk tverrsnitt

Dette er en kortfattet fremstilling. Vil du vite mer om området vårt, kan du finne mye informasjon i Historielagets nyeste bok Nord i Aker – gjennom 10 000 år, eller bli medlem og dermed få tilsendt kvartalstidsskriftet På Jakt og Vakt som i hvert nummer har mye lokalhistorisk stoff.

Klikk på lenke her hvis du ønsker å gå direkte til et avsnitt.

Da landet ble til
De første innbyggerne
Urolige hundreår
Tiden etter år 1000
En del av Akerbygda
Industri og annen næring
En del av Oslo
Boligstrøk


Da isen for ca 10 000 år siden hadde trukket seg tilbake etter den siste store istiden, sto sjøen mer enn 200 meter høyere enn i dag. Det betyr at Maridalen var en fjordarm, i likhet med Sørkedalen og Groruddalen. Isen la igjen flere morener som kom til syne etter hvert som landet steg. Disse utgjør store deler av den grunnen vi i dag bor på. Man kan se skuringsstriper etter isen mange steder, for eksempel i fjellet nord for Langsetløkka, og jettegryter både ved Kringla og vest for Dausjøen.


Da vegetasjonen grodde fram ble området vårt tatt i bruk av mennesker som sannsynligvis kom sørfra. Flere funn forteller at det har ferdes folk i vårt område ganske tidlig i det som svært forenklet kalles forhistorisk tid. På Stig, et bruk under Disen gård, er det funnet spor etter en boplass som man antar skriver seg fra siste del av eldre steinalder (før ca. 4000 f.Kr.). Folk var jegere, fiskere og sankere og forflyttet seg etter viltet. Boplassene bar preg av dette.

Det mest kjente spor etter mennesker fra forhistorisk tid i vårt område er Disenfunnet fra yngre steinalder (ca 4000 -1800 f. Kr.). Dette består av flere godt bearbeidede tynn-nakkede steinøkser av flint. Fra bronsealderen (ca 1800 til 500 f.Kr.) er det på Grefsen funnet en celte, en hul øks i bronse, og ved Maridalsvannet er det funnet en skaftehullsøks av stein fra denne tiden. Ved den tidligere Fjeldstad cafe på Kjelsås er det funnet en stein med skålformede offergroper, og på Storo er det nylig funnet spor etter en boplass fra bronsealderen.

Rydding av skog og dyrking av jord i større omfang fant ikke sted før i jernalderen (ca 500 f.Kr. 1000 e. Kr.), spesielt i århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Etter hvert som jernet gjorde sitt inntog, ga det mulighet for mer effektive redskaper både til felling av trær og bearbeiding av jorden. Dette gjorde det mulig med en fastere form for bosetting der man livnærte seg av å dyrke jorden i større grad enn tidligere. Den første permanente bosettingen i Akerområdet knyttet til åkerbruk skriver seg fra denne tiden.


Den del av jernalderen som kalles folkevandringstiden (400-600 år e.Kr.), var en urolig tid og man la helst boplassene på høytliggende steder i landskapet hvor det var lett å forsvare seg. Disen er et slikt sted, men nabogårdene Tonsen og Åsen ligger på enda mer markerte terrengformasjoner.

Det er også fra denne tiden man finner bygdeborger som man trakk seg tilbake til i urolige tider. Byantikvaren har lokalisert to bygde- eller gårdsborger i bydelens umiddelbare nærhet, på en åsrygg vestsørvest for Monsetangen og på et platå nordnordøst for Nes gård i Maridalen. Begge steder er det synlige rester etter tørrmurer/steinrøyser som har vært lagt opp for å holde inntrengere ute.


Opprinnelig var alle de store jordeiendommene ættegårder som tilhørte selveiende, ofte mektige bondeslekter, og drevet ved hjelp av treller og frie gårdsarbeidere. Etter at landet ble kristnet omkring forrige 1000-årskifte, endret eierforholdene seg. Fra midten av 1100-tallet ble svært mange gårder overtatt av kirken, helt eller delvis. Man vet en del om eierforholdene på 1300-tallet da det foreligger enkelte skiftebrev i forbindelse med eiendomsoverdragelser. I 1390-årene lot biskop Eystein i Oslo utarbeide en oversikt over kirkens eiendommer i sitt bispedømme, Den røde bok. Fra da av har man forholdsvis sikker kunnskap om eierforholdene i området vårt. På slutten av middelalderen var mellom 80 og 90 % av jorden i Aker i kirkelig eie, men drevet av leilendinger der slekten kunne sitte på gårdene i generasjoner.

I forbindelse med reformasjonen overtok Kongen kirkens eiendommer og innlemmet dem i sitt krongods. Gårdene ble imidlertid drevet på samme måte som tidligere. De fleste gårdene ble etter hvert solgt for å finansiere andre byggverk, bl.a. utbyggingen av Akershus slott, samt kostbare kriger og et stort hoff i København. De fleste Akergårdene kom på velstående byborgeres hender i løpet av 16- og 1700-årene, men fremdeles som oftest drevet av leilendinger.


I løpet av 1800-tallet skjedde den endring at eierne oftere bodde på gårdene. Det utviklet seg i Aker et bondearistokrati som eierne av de største gårdene i vårt område var en del av. Nedenfor beskrives gårdene i det området som vårt historielag dekker, i rekkefølge etter antatt alder.

Lille O og Store O
Det er få arkeologiske funn som kan fortelle om bosettingen i vårt område og ellers i Aker fra den aller tidligste tiden, men på grunnlag av navneteorier er det hevdet at den eldste gården i vårt område kan være O (senere delt i Lille O og Store O), og at denne ble ryddet omkring vår tidsregnings begynnelse. Det nylige bronsealderfunnet på Storo kan tyde på enda tidligere fast bosetting, men det er høyst usikkert om denne har vært kontinuerlig helt fra denne tiden. Gårdstunet til Lillo (Sandakerveien 100) ligger intakt og forteller om stor drift i første halvdel av 1900-tallet, etter at Jacob Karlsen Lillo kjøpte gården, mens de siste rester av gårdstunet til Storo (Vitaminveien 2) ble revet i 1995.

Disen og Grefsen
Disse gårdene inngår i den store gruppen på mer enn 30 vin-gårder som omkranset fjordbunnen innerst i Viken, og som antas å være ryddet i eldre jernalder, i tidsrommet mellom år 0 og folkevandringstiden. Annenstavelsen vin betyr naturlig gresslette.

Forstavelsen Dise knyttes til fruktbarhetsdyrkelse og Disen (opprinnelig Disavin) betyr Gudinnenes gresslette. Navnet tyder på at gården er et gammelt kultsted. Disen (Kolderups vei 23) tilhørte Oslo Bispestol før reformasjonen og ble deretter krongods. Fra slutten av 1600-tallet eide familien Lachmann gården i en lengre periode. Hovedbygningen og stabburet, som forteller om en storgård med mer enn 400 mål innmark, eksisterer fortsatt. Begge er oppført av Arnesen-familien som satt som eiere fra 1831 til driften tok slutt og gården ble solgt i midten av 1950-årene.

Forstavelsen i Grefsen-navnet kjenner man ikke. Opprinnelig utgjorde Grefsen et samlet gårdsanlegg, men ble i tidlig middelalder delt i to selvstendige enheter, Østre og Vestre Grefsen, som begge etter hvert tilhørte klosteret på Hovedøya. Det har i alt vært 5 Grefsen-gårder: Mellomgrefsen og Øvre Grefsen er utskilt fra Østre Grefsen og Nedre Grefsen fra Vestre Grefsen.

På Østre Grefsen, eller Kastanjebakken (Kjelsåsveien 43) som eiendommen nå kalles, eksisterer deler av gårdstunet, bl.a. hovedbygning, bryggerhus og skjul. Den karakteristiske hovedbygningen, typisk for større østlandsgårder, er oppført av Iver Olsen (1804-1869) på 1850-tallet. Bryggerhuset er sannsynligvis betydelig eldre. Iver Olsen eide møllen ved Bjølsenfallene og bodde på Sandakerbakken. Datteren, Anne Catrine, ble gårdkone på Disen, og en sønn, Iver Bredo, drev Østre Grefsen og giftet seg til Vestre Grefsen. Gårdsdriften opphørte på Østre Grefsen etter forrige århundreskifte da både innmarken på 400 mål og betydelige skogsområder i Grefsenåsen ble kjøpt av Aker kommune.

På Vestre Grefsen (St. Josephsøstrenes aldershjem i Gladsvei 22) eksisterer hovedbygning, drengestue og driftsbygning. De mest fremtredende eiere er Fredrik Glad (1760-1840) og Iver Bredo Olsen (1844-1915). Fredrik Glad var både gårdbruker, eier av en papirmølle og stortingsmann i en periode etter 1814. Iver Bredo Olsen som ble gift med datteren på Vestre Grefsen, fortsatte arbeidet med å utvide gården til en av de største i Aker med mer enn 600 mål innmark. Gårdsdriften opphørte på 1930-tallet da jordveien ble lagt ut til boligbebyggelse.

Mellomgrefsen (Kjelsåsveien 48) var en mindre gård og ble på folkemunne kalt Prestegrefsen fordi den tilhørte (gamle) Aker kirke fram til annen halvdel av 1800-tallet. Her eksisterer nå bare hovedbygningen.

Øvre Grefsen (Kjelsåsveien 69) lå der hvor den nå nedlagte brannstasjonen senere ble bygget, og eksisterte som gårdsbruk og transportforretning i en periode på ca 40 år fra forrige århundreskifte. Alle bygninger er revet.

På Nedre Grefsen (Grefsenhjemmet, Ogmunds vei 18) eksisterer hovedbygningen og et mindre stabbur. Gården var opprinnelig en husmannsplass under Vestre Grefsen. Ved kjøp av jord fra Østre Grefsen, Mellomgrefsen og Storo utviklet Peter Andreas Morell (1868-1948) gården til en av Akers største, med ca 800 mål innmark før også denne gården ble lagt ut til boligområde i første halvdel av 1900-tallet. Morell var ordfører i Aker på begynnelsen av 1900-tallet og senere også statsråd.

Brekke
Navnet betyr Den bratte bakken og kan tyde på at gården er svært gammel. Den omtales første gang i 1369 og var den gang delt i to bruk. Johan Garmann var eier fra midten av 1600-tallet. Han eide også store deler av Maridalen og det som senere ble Nordmarksgodset. En senere framtredende eier var Peder Anker på Bogstad, som på begynnelsen av 1800-tallet lot oppføre den hovedbygningen (Kjelsåsveien 186) som fremdeles eksisterer. Den ble benyttet som ”Jaktslott” og senere som administrasjonsbygning for Brekke bruk.

Kjelsås, Engebråten, Myrer, Oset og Midtodden
Dette er en gruppe gårder som alle er utskilt fra nabogårder fra 1600-tallet og senere. Tre gårdsnavn som ikke med sikkerhet kan lokaliseres er Ofrin (den høytliggende gården), Åstarud og Arnarud. Navnene tyder på at det kan ha vært gårder i dette område allerede i yngre jernalder eller i middelalderen, men at disse senere ble lagt øde, sannsynligvis etter svartedauen.

Kjelsås er av noen antatt å være knyttet til mannsnavnet Kjetil. Navnet betyr i så fall Kjetils ås (antagelig den lave åsen øst for gården). Jordveien til Kjelsås (Kjelsåsveien 138) har i en periode vært en del av Store O, men ble skilt ut som selvstendig bruk midt på 1600-tallet. Gården har hatt flere mektige eiere, bl.a. Johan Garmann og senere Erich Mogenssøn på Linderud. Den har fremdeles en staselig hovedbygning som ble oppført av Niels Huus, en bror av Fredrik Glad på Vestre Grefsen. Senere har familien Walstad sittet på gården fra 1870-årene, og gjør det fortsatt.

Engebråten kan være det tidligere Arnarud. Navnet tyder i så fall på at gården er ryddet i middelalderen, men ble lagt øde før den igjen ble ryddet, da som husmannsplass. Engebråten ble et selvstendig bruk på 1800-tallet, og gårdsdriften fortsatte fram til slutten av 1940-tallet. Alle bygninger ble revet i forbindelse med byggingen av boligområdet Hesteskoen.

Myrer har fått sitt navn av myrområdene sør for gården (nåværende Myrerjordet). Selv om dette er et naturnavn, er det den yngste av de større gårdene i bydelen. Myrer var tidligere husmannsplass under Østre Grefsen, men ble selvstendig bruk med mer enn 200 mål innmark på midten av 1800-tallet, da plassen ble kjøpt av Peder Amundsen. Den ble senere solgt til Torstein Oulie. Familien Oulie satt på gården og har eid hovedbygningen helt opp til våre dager. Heller ikke på Myrer eksisterer nå noe av gårdsbebyggelsen.

Oset, som besto av to mindre bruk (Øvre og Nedre), hadde opprinnelig tilknytning til Sandaker gård, som husmannsplasser. Oset ble et selvstendige bruk midt på 1800-tallet, men deler av virksomheten ble nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet som et tiltak for bevare Maridalsvannet som drikkevannskilde. Fremdeles eksisterer hovedbygning og låve på det øvre bruket.

Midtodden, som opprinnelig var husmannsplass under Vestre Grefsen, ble på 1870-tallet ”Jaktslott” for brukseier Waldemar Drevsen og ble i den forbindelse dyrket opp til en mindre gård. Hovedhuset ble revet i 1960-årene, også det som et tiltak for bevare Maridalsvannet som drikkevannskilde.

Husmannsplassene
I tilknytning til alle de større gårdene fantes mange husmannsplasser. Kart fra 1800-tallet forteller om navn som Grefsenstua og Disenstua, Grønvold, Korsveien, Underås, Røysejordet, Reiersplass, Bråtan, Gatastua og mange flere. Alle husmannsplassene er forsvunnet selv om det nok finnes noen hus i vår bydel som har en tømmerkjerne fra en opprinnelig husmannsplass i seg. Bygningene på Grønvold er fremdeles intakte, men ute av bruk. Enkelte navn eksisterer fortsatt og forteller om denne viktige del av bondesamfunnet fram mot vår egen tid. Dette gjelder for eksempel Nordhagen på Grefsen, Rønningen på Kjelsås og Guldhaug i Nydalen.


Nær oset ved Maridalsvannet, der Akerselva begynner, finner man slaggrester antagelig etter jernutvinning som fant sted på 1500-tallet. Christian Munk, som bodde på Brekke, fikk i oppdrag av Kongen å etablere en jernhytte med hammer for produksjon av jern fra malm som ble hentet i gruver ved Sognsvann. Jernhytta var i sporadisk drift i mellom 50 og 100 år og krevde trekull som ble tatt ut av omkringliggende skoger.

Det fantes også møller i samme område av elva, tilhørende Kjelsås og Brekke. Lenger nede hadde også Vestre Grefsen og Bakke (på vestsiden av elva) sine møller. Etter hvert som oppgangssagene ble vanlig på 1500-tallet, ble det også bygget flere sagbruk langs Akerselva. Både Kjelsås og Nygård, som lå lenger nede på vestsiden av elva, hadde gårdssager. Det har også vært teglproduksjon i tilknytning til Lillo gård.

Vannkraft var den eneste betydelige energikilden for industrivirksomhet så sent som i annen halvpart av 1800-tallet, og det var naturlig at fossefallene i Nygårdsdalen og ellers langs Akerselva ble utnyttet da den industrielle revolusjon omsider nådde Norge på midten av 1800-tallet.

Brekke bruk og Kjelsås bruk
Dette var to store industriforetak som lå på hver sin side av øvre del av Akerselva, fra Oset og ned til Brekkedammen.

Brekke bruk som opprinnelig var en del av en gård, ble etter hvert ble utviklet til et stort industrielt sagbruk tilhørende Nordmarksgodset. Kong Christian IV ga kansler Jens Bjelke i oppdrag å etablere en sag på Brekke allerede i 1619. Driften foregikk kontinuerlig helt fram til 1960-årene. Peter Chr. Asbjørnsen gir i Kvernsagn en levende skildring av miljøet ved saga i 1830-årene. Mange i bydelen husker fremdeles den karakteristiske kjerraten som dro tømmer opp fra Brekkedammen (Sagadammen) til saga som lå der hvor ”Ring-bygget” ligger i dag. Den forsvant ved en brann i 1967. I dag finnes bare rester etter sagflishauger og spor etter lagertomtene for skurlast ned mot Maridalsvannet, samt enkelte av de arbeiderboligene som ble bygget på Brekkesiden av elva.

Kjelsås bruk produserte ståltråd og spiker og ble etablert i 1854 ved Akerselvas øverste vannfall. Da var alle vannfall langs Akerselva utnyttet til industriproduksjon. Grunnlegger og første eier var kjøpmann I. H. Schmelck. Fabrikken ble i 1884 overtatt av O. Mustad & Søn, som drev produksjon av hovedsaklig spiker helt til den ble nedlagt i 1960-årene.

Nydalens Compagnie og Christiania Spigerverk
De største industriforetakene i vårt område finner man i Nydalen, opprinnelig Nygårdsdalen, som har sitt navn fra den opprinnelige plassen Nygård under Lillo. Det eldste navnet man kjenner på dette området mellom Korsvoll og Grefsen er Fallandadal (dalen med fossefallene).

Nydalens Compagnie (opprinnelig Nydalens Spinderi) var et av de første industriforetaket langs den øvre delen av Akerselva. Det ble påbegynt i 1845 av hoffjægermester Otto Gjerdrum og grossererne Hans Guldbrandson og Adam Hiorth. Etter kort tid ble det etablert veveri og senere også fargeri. I 1920-årene var det ca 1200 ansatte ved fabrikken. Virksomheten opphørte på slutten av 1960-tallet.

Christiania Spigerverk ble anlagt i 1853 av fabrikkeier Oluf Onsum. og ble utvidet kontinuerlig inntil fusjonene med Elkem i 1972. Da hadde bedriften 4500 ansatte og produserte foruten spiker og trådstift, skruer og nagler, bygningsstål, redskaper og jernbaneskinner samt råjern og stål som grunnlag for videreforedling andre steder. Eksporten var betydelig. En leder av stor betydning fra senere år var Gunnar Schelderup. Den aller meste av produksjonen er nå opphørt eller flyttet, men fremdeles eksisterer navnet Christiania Spigerverk i Nydalen som en mindre bedrift for framstilling av spiker.

Andre industribedrifter
Etter hvert som andre energikilder enn direkte vannkraft ble vanlig, kunne industribedrifter legges lenger unna vassdragene. Rundt første verdenskrig ble Erik Ruuds mekaniske verksted og Foss jernstøperi lagt til Storo gårds jorder. Det meste av fabrikkanlegget til det mekaniske verkstedet inklusive kontorbygningen står fremdeles intakt, og den gamle støperihallen til Foss inngår i bygningsmassen til Storosenteret. Senere etablerte flere andre større bedrifter seg i området, bl.a. Nyegaard & Co (Nycomed) som framstiller medisiner, og Collett & Co som framstiller næringsmidler. Nyegaard & Co har skiftet navn flere ganger og inngår nå i et stort internasjonalt konsern, mens Collett & Co har flyttet virksomheten til Asker.

Annen næringsvirksomhet
Som del av næringsvirksomheten i vår bydel inngår også Grefsen Vandkuranstalt som ble anlagt i 1850-årene som kur- og rekreasjonssted for Christianias bedrestilte borgere. Badet ble omgjort til folkesanatorium ved forrige århundreskifte og eksisterte fram til 1970. Bygningene, som ble bygget omkring en helsebringende vannkilde i havnehagen til Østre Grefsen, eksisterer fremdeles.

Det er også naturlig å nevne Maridalens Turisthotel som ble bygget på den tidligere husmannsplassen Rønningen. Hotellet eksisterte i en kort periode fra 1900 inntil hovedbygningen brant ned. De resterende bygningene ble overtatt av Norges Kristelige Ungdomsforbund i 1916 og inngår i dag i folkehøgskolen på stedet.


Fram til midten av 1800-tallet var Aker en jordbruksbygd. Rundt 1850 startet en utvikling som gradvis omgjorde Aker til industri- og boligområder. Aker, som helt omkranset Oslo, ble mer og mer lik byen selv. Etter mange tiår med til dels store konflikter, hvor Aker ble sett på som ”kvelerslangen” som lå rundt Oslo og utnyttet byen, og Oslo ble betegnet som en ”kjempeblekksprut” som var ute for å røve til seg ny bygrunn, ble fra nyttår 1948 Oslo og Aker forent til én kommune. Dermed var også vårt område blitt en del av Oslo. ”Tilbake stod noen lave granittstolper som markerte den gamle kommunegrensa. Storbygda Aker svant forbausende raskt inn i storbyen Oslo, også i folks bevissthet”. (Sitat fra Oslo bys historie).


Bydelens første boligstrøk var sterkt knyttet til den industrielle utvikling. Brekke bruk reiste arbeiderboliger nær bruket, i tillegg på Stubberud på vestsiden av Maridalsvannet og på Svensenga.

Kjelsås bruk hadde en stor arbeidsstokk og firmaet bygget i tiden rundt forrige århundreskifte og senere flere boliger for arbeiderne, mens mange også bygde egne hus i området opp mot Grefsenåsen, slik at det ble et utviklet et livskraftig industrisamfunn på Kjelsås. Dette ble forsterket da jernbanen kom i 1900 og trikk fra 1930-årene. Her fantes bedehus, skole, politistasjon og flere forretninger. Det ble stiftet misjonsforeninger, idrettslag og fagforeninger, og det fantes et rikt teatermiljø og musikkliv.

Nydalen var også et industrisamfunn med et omfattende sosialt og kulturelt liv. Både sang- og musikklivet var levende. Nydalen Sangforening eksisterer den dag i dag som et av landets eldste kor. Nydalens Skiklub arrangerte de årevise Nydalsrennene med mange kjente deltagere og prominente gjester, og miljøet frambrakte gjennom årene en mengde fremragende skyttere og skiløpere. Det ble bygget bedehus som utgangspunkt for en omfattende misjonsvirksomhet, og det ble arrangert revyer i Ullbua. I Nydalens Compagnies lokaler ble det etablert bruksskole som eksisterte frem til Grefsen folkeskole ble bygget i 1905. Fremdeles finnes reminisenser fra dette miljøet i den nye «næringsbyen» Nydalen, bl.a. forsamlingslokalet Dampen, som forteller om en svunnen tid som i antall år ikke er så fjern.

Virkelig villabebyggelse fikk bydelen først rundt år 1900. Det skjedde som følge av at Disen gård la ut for salg 36 tomter ovenfor det vi dag kjenner som Skeidbanen. ”Diesenringen” kalte de første villabyggerne i bydelen velforeningen som ble stiftet i 1901, og som i starten fungerte som et slags boligbyggelag. De fleste tomtekjøperne var postfolk fra Kristiania – og «postbyen» var lenge en lokal betegnelse på bebyggelsen mellom Haraldsheimveien (tidligere Kringsjåveien) og Tonsenveien.

Senere er område etter område parsellert ut til liknende villastrøk, og noen områder bebygget med mer bymessig boligbebyggelse, boligblokker og enkelte høyhus.

Det er stengt for kommentarer.