Tur til Kjerraten i Åsa og Bønsnes kirke

Kjerraten i Åsa og Bønsnes kirke

Lørdag 12. mai

25 deltakere

Referat skrevet av Finn Geiran

Kjerraten i Åsa ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet og var datidens tekniske månelanding. Peder Anker ønsket å ta del i den økonomiske oppgangstiden i Norge som fulgte av opphevelsen av kvantumsbestemmelsene og behovet for trelast til opprustningen av den engelske flåten i forbindelse med krigen mot Frankrike. Ankers egne skoger, i det som i dag heter Nordmarka, var tømt for tømmer i riktige dimensjoner, og han kjøpte derfor store skogeiendommer nord for Randsfjorden og Sperillen. Tømmer derifra ble fløtet ned deler av Drammensvassdraget, tatt inn Steinsfjorden og via den nybygde Kjerraten slept 390 meter opp til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen. Derifra ble tømmeret fløtet ned Sørkedalsvassdraget til sagbruket ved Fossum. Det var en 14-15 mil lang og komplisert transport som tok 3 år fra stokken forlot stubben til den lå i saga. Slepet i Kjerraten utgjorde viktige og svært kostbare vel fire km. Kapasiteten var 240 stokker per døgn, og slepet foregikk døgnkontinuerlig i forholdsvis korte perioder på forsommeren og seinhøsten, da vannføringen i Åsaelva var stor nok. Anlegget beskjeftiget i alt 120 mann.

Innen anlegget sto ferdig, hadde den danske kongen inngått forbund med Frankrike under Napoleonskrigen, og norsk trelasteksport ble blokkert av engelskmennene i den perioden som senere er blitt kalt nødsårene. England hentet trelast fra Canada isteden. Dette bød på store vanskeligheter for Anker, men til tross for dette, holdt Nordmarksgodset det gående til 1848 før den daværende eieren, baron Harald Wedel Jarlsberg, måtte gi opp denne krevende transporten av økonomiske grunner. Sannsynligvis har kjerraten aldri vært lønnsom, men driften ble subsidiert av annen virksomhet i Nordmarksgodset.

Kjerraten ble demontert i sin helhet omkring 1850. Kun fundamentene i stein sto igjen og fortalte om de tolv vannhjulene, som riktignok i den siste tiden ble redusert til 11. En gjeng entusiaster har i de senere årene bygget opp en av stasjonene i det storslåtte systemet. Den sto ferdig i 2010. Sammen med en restaurert kornmølle og en nybygd oppgangssag fra 2006, utgjør de tre elementene Kjerratmuseet i Åsa. En av initiativtakerne, Arve Frydenlund, ga oss en grundig innføring i historien, og, via modeller, hvordan kjerraten fungerte. Til slutt ble det sluppet vann på det store vasshjulet i kjerrat nr 5, og vi så hvordan den sammenhengende kjerratlenken ble dratt rundt, dog uten påhengte stokker. For enkelte av oss førte det likevel tankene tilbake til den kjerraten som inntil midten av 1960-tallet dro tømmer opp fra Sagadammen til Brekkesaga.

Det restaurerte hjulhus nr 5 i Kjerraten i Åsa

Etter lunsj på Vik skysstasjon bar det videre til Bønsnes kirke i Hole. Dette er en svært enkel en-skipet stenkirke uten spesiell markering av koret. Navnet Bønsnes skal være en forenkling av det opprinnelige navnet Bønnehusnes. Sannsynligvis er den bygget som en gavekirke på pilegrimsveien mot Nidaros, og vært lite i bruk etter reformasjonen. Kirken er opprinnelig fra 1100-tallet, men brant ned etter lynnedslag på 1600-tallet. Ble bygget opp igjen senere i etter-reformatorisk tid, med et tidstypisk og stemningsfullt interiør, som i alt vesentlig er preget av renessansen. Spesielt prekestolen fra 1726 er et vakkert stykke treskjærerkunst, men også altertavlen fra samme tid, og skipet som, tradisjonen tro, henger fra taket, stemmer til ettertanke. Et annet klenodium er en prestekjortel fra 1682. Som mange andre historiske minner og sagn på Ringerike, settes også denne kirken i forbindelse med Olav den hellige, som vokste opp i disse traktene omkring år 1000. En madonnafigur fra midt på 1200-tallet knytter linjene tilbake, om ikke så langt, så i hvert fall til middelalderen og katolsk tid.

Tidligere hadde kirken en frittstående støpul som kirkeklokkene hang i. Denne ble erstattet av det markante vesttårnet fra 1860-årene, der kirkeklokkene nå henger. Det er to tidsepoker som møtes, og i dette historiske landskapet illustrerer derfor bygningen utviklingen av den lange tradisjonen som Kirken utgjør i vårt land.

Kirken er ikke oppvarmet til daglig. I dag foregår det derfor bare kirkelige handlinger som bryllup, konfirmasjoner og enkelte gudstjenester i sommerhalvåret. I følge kirkevergen, Paul Ulleren, som tok i mot oss og orienterte, er kirken ikke en sognekirke, men eies og holdes ved like av allmuen, altså de som bor i området. Kirken er fredet, og alt som gjøres av reparasjoner er derfor under oppsyn av Riksantikvaren.

Den svært innholdsrike og hyggelige turen ble ledet av Tove Hasle.

Det er stengt for kommentarer.