Fullmånemøtet i åsen

Fullmåne_IMG_4607Torsdag 26. november kl 1900

Høstsesongens siste møte samlet fullt hus og mer enn det. 100 medlemmer hadde møtt opp i Trollvannsstua for å høre tidligere skogoppsynsmann for Lillomarka, Håvard Pedersen, fortelle om uteliggerne som bodde i den nærmeste delen av marka i årene etter 2. verdenskrig.

Det var krigsseilere og andre som det hadde gått skeis med under bolignøden etter krigen. De hadde bygget seg krypinn i små kolonier i Årvollåsen, langs Lysakerelva, i Prinsdal eller i andre av Oslos nærområder. Ikke alle var byens beste barn, men noen hadde måttet ta til takke med en slik tilværelse rett og slett fordi de var enslige i den perioden da barnefamilier ble prioritert i boligkøen.

DSC03243

Håvard Pedersen. (Foto: Tor Langset.)

Mange av oss husker denne gruppen av litt forhutlede mennesker, oftest middelaldrene menn, som kom på dørene og ba om en skilling eller en matbit, men Håvard Pedersen opplevde som gutt den dramatiske dagen i 1964 da kommunene hadde bestemt seg for å bli kvitt dette ”uvesenet” ved å sette fyr på alle hyttene. Han bodde på Årvoll, så at røyk veltet opp i skogen og styrtet til for å slukke det han trodde var en skogbrann, men oppdaget at det var brannvesenet, assistert av politiet, som foretok en kontrollert nedbrenning av hyttene til Karlsen og Svarta og alle de andre kjenningene som bodde i Årvollåsen. Kommunen ønsket å bli kvitt hyttene, og det greide man, men det var også alt som ble gjort. Det var en svært lite ærerik hendelse i Oslos sosiale historie.

En smarting, Harald Grande, må ha ant hva som ville komme og hadde bygget en liten, ensomt beliggende plankehytte som ingen visste om, godt skjult høyt oppe i Grefsenåsen. Da Håvard Pedersen, som da var ansatt i daværende Friluftsetaten, kom forbi hytta og møtte Harald mange år senere, ”fredet” han hytta på vegne av etaten, og den er nå et kulturminne i likhet med mange andre kulturminner i Marka. Hytta trenger vedlikehold, og Håvard arbeider nå med en finansiering slik at dette skal kunne være mulig. I mellomtiden har han tatt med seg mange skoleklasser til hytta og har registrert stor interesse for den spennende historien om den nære fortid som hytta representerer.

DSC03257 - s-hVi fikk også se Helene Sommers film om Harald Grande og hans uteliggerliv. Harald var født i Namdalen i 1927. Omstendighetene gjorde at han ble «satt bort» i barneårene og fikk en vanskelig start på livet. Etter et år i Tysklandsbrigaden etter krigen kom han til Oslo der han tok seg arbeid på brygga eller på Aker mekaniske verksted mens han bodde på forskjellige hospitser i byen. Med et snev av klaustrofobi fant han det bedre å etablere seg for seg selv og fant fram til stedet i Grefsenåsen der han bygde en liten, uisolert plankehytte. Der bodde han hele året, også vintertid. Når han ikke hadde arbeid, oppholdt han seg ofte på Deichmanske bibliotek, viet seg sin interesse for historie og ble etter hvert en belest mann.

Familien Hauge på Østre Grefsen gård ga ham husly når det var som kaldest, og også mulighet for vask. Det var en modig handling av lærer (på Kjelsås skole) Svein Hauge og hans familie å åpne døren for en fremmed uteligger. Da foreldrene døde, var det datteren Frøydis som fortsatt ga Harald husly når han trengte det. Han arvet for noen år siden et sted i Namdalen, reiste tilbake dit og bygde hus, men som det familiemedlemmet han nesten er blitt hos Hauge, er han stadig tilbake på Grefsen i en alder av nærmere 90 år. Han er fremdeles sprek og må ha hatt en usedvanlig god fysisk helse i alle år. I motsetning til mange som nøden tvang til en uteliggertilværelse, er man fristet til å tro at dette var et liv som Harald selv valgte. Det er det bare han selv som kan svare på, og må bli hans egen sak. Under alle omstendigheter er Harald Grande en av de siste representantene for en gruppe mennesker som fikk store sosiale problemer på grunn av en vanskelig etterkrigstid, en tid som vi andre kan ha godt av å bli minnet om.

FG

Det er stengt for kommentarer.