Holmenkollanlegget

Lørdag 10. september kl 11
Frammøtested: Holmenkollen kapell

I vakkert sensommervær tok 25 historielagsmedlemmer det nye skianlegget i øyesyn, først med en rask tur ned i lia til Midstubakken. Denne delen av anlegget er ennå ikke helt ferdig. Fremdeles gjenstår det å bygge 4–5 hoppbakker i forskjellig størrelser, noe som skal sikre rekrutteringen. I mellomtiden lot vi oss imponere av noen eldre herrer som tydeligvis ikke ville gi slipp på ungdommen, og som benyttet den plastbelagte, store bakken til å vise oss og hverandre gamle kunster. Deretter tilbake til selve stadionanlegget der det smalt friskt fra skiskyttere som forberedte sesongen. Det var hyggelig å konstatere at anlegget var i bruk også sommertid.

Skimuseet var åpent, men tårnet dessverre lukket på grunn av lynnedslag i heismaskineriet. Museet er imidlertid så interessant i seg selv at det er vel verdt et besøk. Fremdeles er det utstillingen om polfarerne som imponerer mest. Det er når man ser det utstyret de brukte, at man forsår hvilke ufattelige prestasjoner som ble utført for 100 år siden. Men det ble selvsagt også anledning til litt mimring da vi kjente igjen vår barndoms skiutstyr. Akk ja, tiden går!

Vi endte på Holmenkollen Park Hotell der forfatteren og folkloristen, Thor Gotaas, tok oss med på en ellevill, men åpenbart godt dokumentert reise i norsk skihistorie, med hovedvekt på langrenn. Det er ikke mulig å gi et dekkende referat av dette fyrverkeriet av et foredrag, som startet med vikingenes kappestrid på ski, via 16- og 1700-tallets militære skisport, til 1800-tallets profesjonaliserte skiidrett på løkkene rundt Kristiania. En del av sporten besto i å forsere gjerder, og det ble vist bilder av forskjellige stilarter. I et renn i Brumundal var det 17 gjerder å forsere! Det siste dokumenterte rennet med forsering av gjerder fant forresten sted i 1960.

50-kilometeren er en norsk oppfinnelse. Det første rennet ble arrangert i 1888 fra Majorstuen. Det gikk opp til Holmenkollen, ned i Sørkedalen og tilbake til Majorstua. Ved innkomsten ble alle løpere av helsemessige årsaker beordret til å innta store mengder øl, hvilket gjorde at løperfesten ble noe rotete. Det hendte man løste det problemet ved å arrangere festen kvelden før rennet. Det ga de underligste resultater dagen etter. Det ble etter hvert mer skikk på dette, ikke minst da 50-kilometeren ble flyttet opp til Holmenkollen i 1902. Gotaas la fram en mengde bilder med tilhørende anekdoter om de gamle helter, de som kom ut av skogen, gikk rennet og dro hjem igjen til fortsatt tømmerhogst.

I 1952 deltok norske jenter for første gang i olympisk langrenn. Blant dem var Ingrid Løken. Senere dukket hun opp som norsk langrennstrener under navnet Wigernæs og fullførte verket sitt med «Jentutn’s» gull i olympiaden i Grenoble i 1968. Senere vet vi jo hvordan norsk kvinnelangrenn har utviklet seg.

Gotaas var også innom Vidarløpet fra Stryken til Kjelsås, som i en periode fra slutten av 1930-årene og fram til 1960 var verdens største turløp (definisjonen på et turløp er at man går med sekk med en viss vekt).

Thor Gotaas trøstet til slutt oss nostalgikere med at det er håp om at den gamle traseen til 2 x 25 kilometer skal gjenåpnes og benyttes ved worldcuprennet i Holmenkollen i 2013. Kanskje vi enda en gang kan stå inne på Glåmene, se rimete løpere passere og høre tidene på radio når de senere passerer Heftyevillaen? Det er nå fortsatt det som er langrenn!

FG

Det er stengt for kommentarer.