Tilbake til 1814

Lørdag 10. mai

En Eidsvollsbygning i vakkert vårvær møtte 50 forventningsfulle medlemmer av Historielaget da de ankom nasjonalikonet for å la seg sette 200 år tilbake i tid. På bussen redegjorde undertegnede for bakgrunnen for det omfattende restaureringsarbeidet som har foregått de siste årene, og for det store forskningsprosjektet om Grunnloven som blant annet har resultert i det «langsom-TV» programmet over 24 timer som pågikk i NRK mens vi var der. Det var spennende å se en TV-produksjon på nært hold mens sendingen pågikk, men det var naturligvis noe begrensende for adgangen til alle rommene.

Her ble Grunnloven til. En betenkt Harald Krokstrand (nederst til høyre) lurer på hvorfor Carsten Anker ikke har sparklet veggene før han malte, mens Kjell Johannessen (bakenfor) gjør sitt beste for å følge med i foredraget om formannskapsloven av 1837.

Man er nå så sikre som det er mulig å være, på at Eidsvollsbygningen framstår slik den var da 112 menn inntok stedet for å skape en grunnlov og velge en ny konge for 200 år siden. Denne siste restaureringen startet med en omfattende kildegranskning på 1990-tallet, da en ung kunsthistoriker, Geir Thomas Risåsen, skrev sin magistergrad om temaet. Han påviste at bygningen slik den framsto da, ikke kan ha sett ut slik i 1814. Endringene hadde vært så vidt omfattende gjennom flere restaureringsprosjekter i forbindelse med tidligere jubileer, at det nå ble besluttet å gå den – i fagkretser – oppsiktsvekkende påstanden nøye etter i sømmene. Stiftelsen Eidsvoll 1814 engasjerte Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU, til å foreta tekniske undersøkelser. Disse bekreftet Risåsens påstander, og en omfattende restaurering med sikte på en vederheftig tilbakeføring til 1814-situasjonen ble vedtatt av Miljøverndepartementet. Dette har skjedd under ledelse av Statsbygg og med oppsyn av Riksantikvaren. Målet var å bli ferdige til Grunnlovens 200-årsjubileum. Målet er nådd, og resultatet er langt mer fargesterke interiører enn tidligere, og – overraskende nok – en forsamlingssal som framstår mer primitiv enn det man har vært vant til å se. Det skyldes at daværende eier av bygningen, Carsten Anker, stilte huset til disposisjon for den danske stattholderen og tronfølgeren, prins Cristian Fredrik, før Anker hadde rukket å sette i stand det som skulle være husets ballsal, da de dramatiske politiske hendelsene inntraff i 1814. Det bildet vi har dannet oss av dette rommet på grunnlag av Oscar Wergelands kjente maleri som henger i Stortingssalen, er altså ikke riktig. Også eksteriøret er tilbakeført, men her er endringene ikke så påfallende.

En engasjert guide ledet oss gjennom lokalene, bl.a. til den nærmest totalt gjenoppbygde kjelleren der tjenerne holdt til, og all matproduksjon til mer enn 112 mennesker fant sted hver dag i de fem ukene riksforsamlingen varte. Dette er i tråd med dagens holdninger til historieformidling. Tidligere har det vært fokusert utelukkende på selve grunnlovsarbeidet, mens denne moderne formidlingen i lagt større grad viser også de praktiske betingelsene rundt de historiske hendelsene.

Guiden kom også inn på noen av de politiske omstendighetene rundt Grunnloven og kongevalget. Den daværende eieren av Eidsvolds Værk, Carsten Anker, var en sentral person i det notabelmøtet (stormannsmøtet) som fant sted i februar 1814, der 21 kloke menn overbeviste prins Christian Fredrik om hvordan man skulle gå fram for å danne en selvstendig norsk stat, stikk i strid med det vedtak som var fattet i Kiel (Kieltraktaten) kort tid i forvegen. Det er tankevekkende å sitte i den salen der så viktige politiske vedtak for nasjonen er blitt fattet. Den seneste forskningen har bekreftet den imponerende intellektuelle prestasjonen som dette arbeidet var, spesielt sett i lys av de forutsetninger som fantes. Grunnloven er et langt mer selvstendig arbeid enn tidligere antatt, og så sterk at den langt på vei motsto angrepet da den – den gang – svenske kronprins Karl Johan gikk til krig mot Norge sommeren 1814.

Etter lunsj satte vi kursen mot Nes kirkeruin. Magne Roland fortalte om dette reisemålet, som var en steinkirke bygget tidlig på 1100-tallet, men utvidet til en romansk langkirke ved forlengelse av både skip og kor senere i middelalderen. Spor av den opprinnelige, lille kirken med den halvrunde avslutningen av koret kan sees i gulvet til den senere kirken. Denne ble satt i brann i 1567, under Sjuårskrigen med Sverige, men gjenoppbygget og utvidet til en korskirke på slutten av 1600-tallet. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1854, og det ble da besluttet å føre opp en ny kirke på et sted som var mindre utsatt for ras. Den vakre kirketomten ligger nemlig ytterst på det neset der Vorma møter Glomma, og leirgrunnen er meget utsatt for utglidninger. Glomma har nærmet seg kirken faretruende gjennom århundrene. Nes kommune besluttet derfor å bygge den nye kirken lenger unna elvemøtet, på en sikrere, men langt kjedeligere tomt. Her skal finnes bevart noe av inventaret fra den gamle kirken, bl.a. altertavlen. Kirkeruinen med reminisenser av kirkegården er imidlertid beholdt og satt i stand i de seneste årene. Stedet benyttes nå til konserter i sommermånedene.

Deretter gikk ferden til Gamle Hvam, der vi ble ønsket velkommen av Tom Jøran Bauer. Det er et fullstendig bevart gårdsanlegg med hovedbygning fra første halvdel av 1700-tallet. Store Hvam var en gård med 1200 mål innmark med røtter tilbake til århundrene like etter vår tidsregning. Skriftlige kilder finnes fra 1300-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet ble gården kjøpt inn av Akershus fylke som del av landbruksskolen på Hvam. Det var meningen at de falleferdige bygningene skulle rives, men takket være innsatsen til flere framsynte personer, blant andre arkitekt Arnstein Arneberg, ble hele tunet bevar og satt i stand. Det framstår nå som et komplett og autentisk storgårdsanlegg fra en tid mer enn 200 år tilbake. Det var fra denne type storgårder at bøndenes representanter til Riksforsamlingen kom. Det var nok to forskjellige tidsaldre og kulturer som da møttes.

Historielaget ønskes velkommen på gården Store Hvam, som nå heter Gamle Hvam Museum. Vertskap er Mari Marstein og Tom Jøran Bauer.

Gamle Hvam skiller seg fra vanlige bygdemuseer som gjerne er en samling av hus fra flere gårder, satt sammen i tun som aldri har eksistert i virkeligheten. Når man legger til at Gamle Hvam har en usedvanlig rik samling av landbruksgjenstander, utstyr, redskaper og inventar helt fram til 1960-tallet, er dette museet vel verd et besøk alene. Tiden ble knapp, men det var en forsamling vel forsynt med inntrykk, som vendte nesen hjemover utpå ettermiddagen.

Finn Geiran
Foto: Eli Hanna Husby

Det er stengt for kommentarer.