Et byutviklingseventyr på Kjelsås

Fortellingen om Kjelsås bruk er som et eventyr om Oslos utvikling fra 1800-tallet og fram til i dag, fra Aftenpostens lokalhistoriske spalte ‘Oslo før’, 8. desember 2019, med tillatelse fra Leif Gjerland

Det var en gang en liten foss som lå øverst i Akerselva. Den kalte seg «Grønvold terskel» og bød Akerselvavannet å falle kun en drøy mannshøyde, må vite. Men selv om fallhøyden var beskjeden, var den stor nok til både å stoppe ørreten som vil videre oppover, og gi kraft til en liten fabrikk.

Grønvolds terskel, foto: Leif Gjerland

Eventyret om Oslos utvikling starter altså med et lite fossefall, og handler om en spikerfabrikk, hesteskosøm, høyhusplaner, to lure ordførere, en mengde kunstnere, Teknisk museum og dagens julemarked i de gamle fabrikklokalene. I den rekkefølgen, og ispedd selveste eventyrforteller Peder Chr. Asbjørnsen, for eventyret begynner på 1800-tallet.

Industrioppbygging

Når vi snakker om 1800-talletets store industriutbygging langs Akerselva, tenker vi som regel mest på de store anleggene ved de største fossene nedover fra Nydalen. Men i 1855 ble også dette lille fossefallet helt øverst i elva drivkraften til et tidlig industrieventyr.

Da så nemlig kjøpmann J. H. Schmelck muligheten til å utnytte den beskjedne fallhøyden og bygde opp en fabrikk for produksjon av spiker og ståltråd. Han ga den det enkle navnet «Kjelsås bruk».

Kjelsås bruk, foto: Leif Gjerland

Hesteskosøm farvel

Samtidig hadde gjøvikfirmaet O. Mustad & Søn jobbet seg opp til å bli verdensberømte på å produsere fiskekroker. I tillegg lagde de blant annet spiker og margarin, og ønsket å vokse seg nedover mot hovedstaden Christiania.  I 1875 etablerte de derfor en stor fabrikk på Lilleaker, før de ni år senere kjøpte hele Kjelsås bruk. Der produserte Mustad & Søn hesteskospiker, og ikke mange år etter utvidet man den nye «hesteskosømfabrikken» med et ståltrådtrekkeri og et lite valseverk.

            Men kanskje tenker du at hesteskospiker må ha vært et smalt og lite salgbart produkt…? Husk da at fram til midt på 1900-tallet, hadde hestene vært både Oslos og Christianias naturligste drivkraft med tilhørende stort behov for å sko om hestene. Hesteskomakerne var omtrent like uunnværlige som dagens bilverksteder. Ja, i middelalderen hadde de til og med sin egen skytshelgen, Sankt Martin!

Foto: A.B. Wilse/Oslo museum

Riving og høyhus
Men intet varer evig; 1. oktober 1960 ble det tillatt for alle nordmenn å kjøpe seg bil, og behovet for hestskospiker sank katastrofalt! Da O. Mustad & Søn i 1967 dessuten samlet all spikerproduksjon i osloområdet på Lilleaker, ble «hesteskosømfabrikken» Kjelsås bruk lagt ned.

            På denne tiden hadde drabantbyutbyggingen gjort det populært å bo utenfor sentrum, så O. Mustad & Søn ønsket å rive hele fabrikken og bruke den flotte tomta mellom Kjelsås stasjon og Akerselva til boligbygging. Men det ble det ikke gitt tillatelse til; det var ikke der Oslo ønsket drabantbybygging på 1960-tallet.

I stedet kjøpte Aftenposten tomta for å reise et nytt avishus med kontorer og trykkeri, og fikk tegnet opp som et ruvende høybygg i 1960-tallets ånd. I september 1970 gjensto bare den endelige formelle godkjenningen; nå skulle bystyremøtet bare skulle strø sand på planene.

Heller bevaring

Men i ettertid vet vi at 1970 var inngangen til et brytningstiår da 1960-tallet sannhet om høyhusenes velsignelse var i ferd med å blekne i en stadig sterkere protest mot brutalismen. I lys av denne nye byutvikling, forkynte ordfører Brynjulf Bull fra bystyrets talerstol at han hadde skiftet mening når det gjaldt bruken av Kjelsås bruk store tomt. Han siterte fra Peder Chr. Asbjørnsens kvernsagn, og beskrev området rundt Kjelsås bruk som en naturperle som ikke måtte ødelegges.

Gude, Arbo og Schnerider

            Dette snudde faktisk stemningen i bystyret, som i denne 12. time bestemte seg for å benytte den kommunale forkjøpsretten og derved valgte bevaring framfor riving og høyhusbygging.  I stedet for Aftenpostens gigantiske høyhus skulle likevel Kjelsås bruks fabrikkbygninger og arbeiderboliger bli stående på tomta.

Et industrimuseum

I tillegg til å sikre bruk av fabrikkbygningene, hadde vedtaket med seg ideen om å bruke tre av de store arbeiderboligene til et industrihistorisk museum. Dette ble så begynnelsen på en prosess som også neste ordfører, Albert Nordengen jobbet iherdig videre med å få til.

Ja, siden det var laget til et lite industrimuseum her, endte det faktisk med å flytte Norsk Teknisk museum fra Etterstad til et nytt bygg på Kjelsås i 1986. Bygget står der i dag, på den tidligere tomta til Kjelsås bruk, for den ga kommunen til Teknisk museum som en fødselsgave.

Frysja kunstnersenter

Men hva med fabrikkbygningene som sto ledige da høyhusplanene ble forlatt? I lys av 1970-tallets nye samfunnsstrømninger, falt det kommunen helt riktig å støtte en bredt sammensatt gruppe kunstnere ved å la dem få ta i bruk de gamle fabrikklokalene.

Lillann Magnus, foto: Leif Gjerland

Slik gikk det til at «Frysja kunstnersenter» fikk et fast tilholdssted i det tidligere Kjelsås bruk. Ja, etter noen år ble det til og med behov for ytterligere et bygg. For antallet kunstnere og uttrykksformer har økt; nå er det profesjonelle kunstnere her innen tekstil, grafikk, vev, trykk, glass, smykker, maleri og skulptur.

Tekst: Leif Gjerland

Dette innlegget ble publisert i Nyheter. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.