Island – en reise verd

Det var 28 av Historielagets medlemmer som trosset den økonomiske krisen for å møte Historien på Sagaøya i tidsrommet 20.–26. mai. Under ledelse av en meget kunnskapsrik, entusiastisk og erfaren Gudveig Henryette Aaby, godt assistert av en pedagogisk dyktig og litterært oppdatert Leif Svendsen. Vi søkte våre røtter, som både stikker dypere og er videre utbredt enn hva vi vanligvis tenker over. Gammel kunnskap ble gjenoppfrisket og ny erkjennelse ervervet. Det ble en dannelsesreise i ordets beste betydning.

Med vulkanen Hekla godt synlig i horisonten, tilbrakte vi de to første dagene på Sørlandet, i Njål og Gunnar på Hlidarendis rike. I det vakre forsommerværet forsto vi Gunnar godt, da han fredløs som han var, likevel valgte å forbli på gården sin i den fagre lia og trosse Alltinget, som hadde landsforvist ham for tre år. Det ga en egen nærhet å få repetert historien på det stedet der det hele skjedde. Det samme gjaldt noen dager senere da vi «møtte» skaldene Egil Skallagrimsson på Borg og Gunnlaug Ormstunge på Gilsbakki. Da hadde vi via Reykjavik forflyttet oss til Vestlandet.

Enda sterkere var det kanskje å bli møtt av presten på Skálholt, bispesetet som  ble opprettet så tidlig som i Olav Trygvassons tid. Det ble senere bispesete under erkebiskopen i Nidaros. På Røykholt, Snorre Sturlasons og hele Sturlungættens høvdingsete, møtte vi sira (presten) Geir, som ga oss en glitrende historietime om forholdene på Island i middelalderen. Her har presten Geir Waage etablert et studiested for norrøn kultur rundt det gamle kirkestedet, med den vakre kirken som Kong Olav la ned grunnsteinen til. Ingen steder er, og føles, forbindelsen mellom Norge og Island sterkere enn her. Når vi så fikk kjenne på temperaturen på vannet i kilden der Snorre hadde sitt daglige bad, og ble vist tuftene etter den kjelleren der han ble drept i 1241, kom historien oss enda nærmere.  Aller sterkest var likevel vandringen nedover stien gjennom Thingvellir der det årlige, ukelange Alltinget fant sted fra landnåmstiden på 900-tallet og helt fram til slutten av 1700-tallet. Det var fra dette stedet fristaten og republikken Island ble styrt. Vi sto på klippen der lovseiemannen hvert år leste en tredel av den loven som bygde på Gulatingsloven. I en periode fra 1200-tallet var Island direkte underlagt den norske kongen, og da var det Magnus Lagabøtes landslov som gjaldt.

Islandsfarerne på stedet der Jon Arnason, den siste katolske presten på Island, ble drept.

I Reykjavik finnes både et eget museum for den håndskriftsamlingen som Island fikk tilbake fra Danmark for få år siden, og Nasjonalmuseet som viser Islands historie fra landnåmstiden (ca 880–930) og fram til tiden etter 2. verdenskrig. Begge steder ble vi informert av kunnskapsrike guider, men det står ikke til å nekte at håndskriftsamlingen var det som engasjerte sterkest. Her har lykkelige omstendigheter, som kan tilskrives dansk imperialisme fra sen middelalder, gjort at et helt unikt historisk kildemateriale er bevart og brakt tilbake til Island. Det er nå gjenstand for nøye gransking, der ny kunnskap stadig bringes for dagen. Også besøket på frilandsmuseet, som viser hvordan islendingene har greid seg de siste hundreårene i den karrige naturen, var tankevekkende. Det er lokalisert midt i den mest ekspanderende delen av Reykjavik, der gule heisekraner fremdeles peker mot himmelen, men som nå, på grunn av finanskrisen, står parkert ved siden av alle gravemaskinene.

Naturen er særpreget. Et nærmest treløst, men frodig sletteland veksler med flate og golde lavasletter, der plutselig en varm kilde kan springe fram. Hele tiden med skarpe, ofte snødekte fjell i nærheten. Jøkler glitrer i det fjerne og gir vann til store elver og mektige fosser. En av dem er det til og med mulig å passere under. Selv en nordmann som er forvent med natur, blir ydmyk i møtet med denne vakre og ville øya langt ute i Atlanterhavet.

Når man rusler i Reykjavik, kan det se ut som om ikke alle ennå helt har forstått at festen er over for denne gang. De store terrengbilene glir gjennom gatene og damene går fortsatt på høye hæler. Fisk er det nok av, sauer går på beite og varme kilder gir energi til drivhusene. Islendingene kommer til å greie seg. De må bare riste av seg sjokket etter den korte, og i historisk sammenheng ubetydelige perioden, da alt gikk dem til hodet og finansboblen til slutt sprakk med et smell.

FG


Det er stengt for kommentarer.