Øyvin Rannem: Bokstavene i historien

Bokomtale

Øyvin Rannem har i en tiårsperiode formgitt Historielagets tidsskrift På Jakt og Vakt. Like lenge har han arbeidet med å skrive boken Bokstavene i historien – Maktsymbol fra Augustus til Mussolini. Jeg har hatt den udelte glede å følge dette prosjektet fra sidelinjen i disse årene, samtidig som jeg som redaktør har måttet tilpasse produksjonen av På Jakt og Vakt til Øyvins utallige reiser til Italia, fortrinnsvis Roma. Der har han tidvis hatt en mindre leilighet til disposisjon for å fravriste bokstavene sine hemmeligheter. Det er ikke den historiske bygning eller minnesmerke med hugne, malte eller støpte tekster han ikke har studert i detalj.9788232800759

Øyvin er typograf og en sann bibliofil; altså en person som ikke bare er opptatt av bøkenes innhold, men også dens form og utseende, og – ikke minst – formens sammenheng med innholdet. Den oppmerksomme leser av vårt utmerkede tidsskrift vil muligens ha merket seg at mens den løpende teksten hele tiden har hatt samme skrifttype (Minion), har skrifttypene i overskriftene variert avhengig av innholdet i artiklene. I en kort, nostalgisk epistel har det vært benyttet en annen og lettere skrifttype enn i en vitenskapelig anlagt artikkel om stedsnavn, eller i en historie fra annen verdenskrig.

Til tross for at jeg har fulgt prosessen, eller kanskje nettopp derfor, har jeg funnet det vanskelig å anmelde boken. Her måtte et sikrere faglig ståsted legges til grunn. Desto mer gledelig er det derfor å referere fra Dagens Næringslivs fredagsmagasin for 26. mai i år, der boken til Øyvin presenters på følgende måte av den renommerte anmelderen og dokumentarforfatteren Bjørn Gabrielsen:

”Du kommer aldri til å skrive eller lese på samme måte igjen. Øyvin Rannems bok Bokstavene i historien er en norsk saksprosabok av internasjonalt format. For ikke så alt for lenge siden var det en populær form for norsk flagellantvirksomhet som gikk ut på at man misunte svenskene for musikkindustrien og danskene for filmen. Men hva hadde man selv? Selvkritikken var kanskje kokett, men det er rart med selvpisking, man kan savne den når den er borte.

Uansett kunne man kanskje i dag ha svart at, vel nordmenn har saksprosa og dokumentarlitteratur som selges i utlandet med slik suksess at kjøperne av de oversatte utgavene ikke reflekterer over forfatterens opphavsland overhode.  Lars Mytings Hel ved, Thor Gotaas´Løping og alt av Åsne Seierstad deltar med største selvfølgelighet i verdenseliten sammen med Barbara Ehrenreich, Yuval Hariri og Mark Kurlansky. Og til denne kan man også legge til Øyvin Rannems Bokstavene i historien.

Som det sømmer seg en bok om skrift og lesing, er Boksavene i historien en uvanlig smekker bok i utformingen. Innbinding, papirkvalitet, satsspeil, det som om man kan høre designavdelingen og trykkeriet smatte med tungen og kysse seg på fingrene. Illustrasjonene av inskripsjoner og manuskripter er tallrike og krystallklart gjengitt, men valgt med omhu, slik at ingen poenger er gjentatt.

Men det er ikke så lekkert at leseren distraheres fra det som vitterlig er en utrolig nerdete fremstilling av hvordan bokstavenes utvikling gjennom historien forteller oss om alt annet, og hvordan alt annet gir oss pekepinn om hvorfor bokstavene ble som de ble.

Rannem har undervist i typografi og skrifthistorie og har en tørr, men effektiv pedagogisk stil, der eleven forberedes på hva som kommer og der faguttrykk gjentas akkurat passe rytmisk til at man etter kort tid tar seg i å lese setninger som ville vært uforståelige en time tidligere.

”Ingen tidligere periode har hatt tilgang til et så stort repertoar av bokstavformer som karolingerne hadde; capitalis quadrata, capitalis rustica, unical, halvunical og minuskel, i tillegg til mer uformelle varianter av kursiv”. Slik kan Rannem skrive halvveis ute i boken, og den tidligere ignorante leser tenker oppglødd ”jaggu, tenk det”.

Et vanlig knep i saksprosa og dokumentarlitteratur er å formidle et felt gjennom en hovedperson, ofte forfatteren selv. I den aktuelle East West Street av Phlippe Sands beskrives historien til de juridiske begrepene ”folkemord” og ”forbrytelser mot menneskeheten” gjennom forfatterens egen familietilknytning til den ukrainske byen Lviv. I Tom Reiss´ Orientlisten og Den sorte Greven ligger mye av spenningen i skildringen av forfatterens research- og arkivarbeid.

Rannem tillater seg svært få grep av dette slaget. Han kan fortelle at første gang han så florentinske epigrafiske innskrifter, betraktet han dem som ”klossete og inadekvate forsøk på å gjenskape den klassiske capitalis. Uforståelig klossete, faktisk”. Og det er faktisk noe deilig ved å slippe særlige forsøk på å skape spenning ved en individuell skjebne.

Trenger du en kjapp og solid gjennomgang av Europas historie, er dette ikke den verste boken du kan lese. Og du vil kunne enormt mye mer om bokstavene enn du trodde var mulig når du er ferdig”.

Bjørn Gabrielsen er ikke den eneste som gir boken en strålende omtale. Bjørn Ivar Fyksen omtaler den som en ”glitrende bok” i sin omtale i Klassekampen 24. juni. For egen del vil jeg legge til at dette er en lærd bok, men skrevet i et språk som gjør at selv kompliserte sammenhenger er lett å forstå. Det finnes refleksjoner og passasjer, ofte med elegante formuleringer, som ikke bare gir kunnskap, men som også gjør leseren klokere.

Det er ikke til å stikke under stol at Øyvin har hatt vanskeligheter med å finne forlegger til denne boken, smal som man skulle tro at den er, men med støtte fra Det Faglitterære Fond og Fritt Ord kan det synes som om forlaget Press har skutt gullfuglen. Der så man kvalitetene ved manus og de muligheter det innebar til å nå et bredere publikum, men også til en internasjonal lansering, og dermed et langt større marked enn det norske. Den trykkes nå opp i nytt opplag. Øyvin skriver i innledningen:

”Mye av denne historien handler om bokstavform og estetikk. Men den handler også om visuell kommunikasjon og det budskapet som – nødvendigvis – bor i form. Den handler dessuten om politikk og bruken av visuelle symboler som virkemidler i kampen om makt. Bokstavform oppstår og utvikler seg ikke i et vakuum eller i et isolert estetisk rom. Det er alltid en bakenforliggende årsak, og den ligger ofte et godt stykke unna form og estetikk. Et hovedpoeng med denne boken er å bringe estetikken og årsakene nærmere hverandre, og spesielt undersøke den – kanskje noe overraskende – sammenhengen mellom bokstavutvikling og storpolitikk.

Boken er delt inn kronologisk i seks hovedperioder; antikken, kristendommen, karolingerne, renessansen, barokken og fascismen. Jeg oppfatter dem alle som distinkte perioder i utviklingen av kapitalskriften, hver med sine utviklingstrekk og hver preget av storpolitiske hendelser”.

Man tar feil dersom man tror at dette utelukkende er en bok for fagfeller, selv om den også er det. Øyvin har ønsket å åpne ”bokstavverdenen” for et større publikum. Den gir en meget interessant innføring i europeisk historie med utgangspunkt i en skriftkultur som har preget Europa siden antikken. Han påviser at skrift er en kunstart som gjenspeiler den tiden den er skapt i og ofte er en slagmark for konkurrerende skriftkunstnere. Min avsluttende refleksjon er følgende: Bokstaver gir mulighet for informasjon, og informasjon – korrekt eller ”alternativ” – gir makt, jfr. en viss her Trump. Bokstavene er altså også et farlig verktøy, men vi hadde ikke greid oss uten.

Boken er på 390 sider og rikt illustrert. Historiske tekster er oversatt fra latin av Anne Katrine Frihagen, som mange vil kjenne som tidligere lektor ved Grefsen videregående skole, Mange av bildene er tatt av Øyvin. Boken har i en periode hatt hedersplassen i Norlis ”Bokvindu” i Universitetsgaten. Man behøver ikke betrakte seg selv som nerd for å ha glede av Bokstavene i historien.

Finn Geiran

Revidert 27.06.17

 

Det er stengt for kommentarer.