Referat skrevet av Eva Bøe Moen
Torsdag den 10. november var ca. 50 historielagsmedlemmer samlet på Trollvannsstua for å høre doktorgradsstipendiat Karine Stjernholm kåsere over ”Språk i Oslo”. Temaet var opprinnelig ”Oslospråket, med spesiell vekt på vårt område”. Vi hadde kanskje ventet å høre litt ekstra om språket på Kjelsås og Grefsen, men det kom hun ikke inn på. Månen så vi heller ikke noe til, men det ble likevel en hyggelig stund, og det smakte godt med kaffe og wienerbrød en kald høstkveld.
Karine Stjernholm har sett på samspillet mellom språk og sosiale forskjeller i Oslo og har et tredelt prosjekt:
1. Lingvistiske landskap i Oslo
2. ”Oschlo-testen” på aftenposten.no, våren 2010
3. Stilanalyse av talespråket i Oslo
Hun snakket først litt om Oslo-målet før og nå. Tidligere dannet Akerselva et tradisjonelt skille mellom øst og vest. Nå finner vi ikke det samme skillet lenger. Det er ingen klare grenser mellom øst og vest. Det er heller andre ting som skiller i dag, for eksempel hvordan menn og kvinner uttrykker seg forskjellig.
Men Oslo-språket er i stadig utvikling. Vi fikk høre to lytteprøver, begge med 27 år gamle kvinner fra Oslo vest. Det første opptaket var fra 1972, det andre fra 2005. Her ser vi at språket har forandret seg. Karine Stjernholm mente det har skjedd noe med det melodiøse, men også med det grammatiske. Den første kvinnen sa for eksempel min mor og min bror,mens den andre brukte etterstilt eiendomspronomen, moren min og broren min. Den første snakket rolig og klart, den andre hastet av sted og virket mer hektisk. Begge var imidlertid inkonsekvente i språkbruken. De vekslet for eksempel mellom flytta og flyttetog mellom han og ham som objektsform. Denne vekslingen er et typisk trekk ved Oslo-språket i følge stipendiaten.
Karine Stjernholm la stor vekt på dette med menneskemøter. Vi hermer etter hverandre, vi likner litt på samtalepartneren vår. Slike små justeringer fører etter hvert til forandringer.
Store samfunnsendringer har også ført til at språket har utviklet seg. Vi har fått nye samfunnsstrukturer, nye nettverk, uavhengig av geografisk tilhørighet. Vi lever i en global verden med internett, handel med utlandet og direkte kontakt med andre land, og dette har naturligvis også påvirket språket.
At folk i Oslo er opptatt av språket sitt, viste den store ”Oschlo-testen”, som Karine Stjernholm og en kollega la ut på aftenposten.no våren 2010. Det ble den nest mest leste nett-teksten i Aftenposten. 115000 svar kom inn i løpet av to måneder, og det ble mye spennende stoff for en språkforsker å hente ut her. Man ble delt inn i fire språkgrupper og fikk på den måten en slags diagnose.
1. Tradisjonell øst
2. Tradisjonell vest
3. Urban Oslo
4. Gatesmart (Oslo-mål med innslag fra andre språk enn norsk.)
Men få mennesker er helt konsekvente. De fleste veksler mellom disse kategoriene, alt etter som hvem de snakker med.
Selv om vi ikke lenger har det store språkskillet mellom øst og vest i Oslo, er det fortsatt ulikheter i de forskjellige bydelene. Karine Stjernholm har foretatt en sammenlikning mellom to områder i Oslo; Majorstua og Grünerløkka. Hun tok bilder av alle fasader, skilt, butikker etc., og fant at mens det på Majorstua bare var kjedebutikker og en utstrakt bruk av engelsk og andre fremmedspråk, var det på Grünerløkka mest enkeltstående butikker med norske navn. På Majorstua fant hun for eksempel ostebutikken ”Fromagerie”, på Grünerløkka ”Birkelundens lille, franske ostebutikk”.
Karine Stjernholm oppsummerte med å si at stedsideologi er synlig i byrommet rundt oss. Vi former det og formes av det. Vestkantmålet har ikke alltid høyest prestisje. Lokal identitet er viktig.
Etter foredraget var det mange interessante spørsmål og innlegg. At språket røper en, fikk vi til slutt et eksempel på. En i salen, som hadde vokst opp på Torshov, fortalte at han og noen venner en gang i studietiden traff noen Ullernjenter som de tilbrakte en kveld med. De ville imponere jentene og snakket så ”danna som de bare kunne”. Men da de til slutt bad jentene gjette hvor de egentlig kom fra, var disse ikke i tvil!