Syng med Historielaget onsdag 14. september

 

Sangkveld på Disen

Onsdag 14. september, ca 40 deltakere

I kjent stil startet Haakon Larsen, godt understøttet av Espen Riktor på piano og Kjetil Hillestad på bass, med å løfte taket til tonene av Those were the days. Deretter overtok Erik Hansen showet iført en falmet Skeid-trøye, som han påsto satt på en tidligere bodybuilderkropp – fra halsen og opp. Skeid har nylig fylt 100 år, som tidligere omtalt i dette blad. Erik har vært aktiv eller leder i mange av dem, før han nå er president i Norges Bandyforbund. Han startet med å bestride at det stedet som han kommer fra heter Torshov, et historisk kultsted. Blant gutta heter det fortsatt Torshaug. Dermed var tonen satt for en festforestilling stort sett basert på Eriks egne opplevelser fra et langt liv i klubbens tjeneste. Men hørte man godt etter, var det også et viktig budskap han hadde å berette.

Det er et ubestridelig faktum at Skeid har vært en stor fotballklubb. Hele åtte kongepokaler vitner om det, men det har gjennom årene gått opp og ned både sportslig og økonomisk. Klubben er flere ganger blitt reddet av folk som har sett betydningen av det verdifulle sosiale arbeidet som den driver, i all hovedsak basert på frivillighet fra de mange ildsjelene. Dette er viktig å bli minnet på når snusk og grådighet tyter fram i toppidretten. Nå er klubben en av flere bydelsklubber og gjør en verdifull innsats her nord i byen. Det er bare å ta en tur forbi anlegget på Nordre Åsen, der unger i alle aldre boltrer seg på gressmattene. Erik var selv med å presse igjennom at jenter også skulle delta i alle klubbens aktiviteter. Det er ikke mer enn 20 år siden, men virker i dag så uendelig fjernt.

Etter de annonserte pølsene og brusen bar det løs med allsang. Det er nesten ikke mer å si om den saken, annet enn at Haakon kjenner sitt publikum og velger sanger med omhu, luringen! For å få igjen pusten midt i all sangen drodlet Espen litt på pianoet, og sannelig fikk han også med seg sin svigermor i å lede Que sera sera. Replikkene satt løst. Da forslaget om Hva var vel livet uten deg kom opp, mente Haakon at det var et betimelig spørsmål. Det hele ble, som vanlig, avsluttet med We´ll meet again. Det lover godt! Og koke pølser, det kan Haakon, eller fikk han hjelp av sin kjære kone?

Finn Geiran

 

 

 

Det er stengt for kommentarer.