Dagstur til Nedre Romerike

Lørdag 9. mai

I fjor var det Eidsvoll og Nes. I år var det Sørum og Skedsmo. I vakkert vårvær entret 40 medlemmer bussen under Tore Fallers ledelse. Sammen med lokalhistorikeren Per Otto Asak førte han oss, i den grad det er mulig i dag, langs den Trondhjemske kongevei over Romerike. Ferden gikk gjennom et nypløyd jordbrukslandskap forbi storgårder, tidligere skjenkesteder og husmannsgrender. Sannelig fikk vi også et glimt av gården Faller, der den lå i solskinnet oppe i åsen.

Det første temaet var middelealder på Romerike, og første stopp var Skedsmo kirke for å beskue minnesmerket for det slaget ved Nitelva som Olav Haraldson kjempet i 1022 da han kristnet romerikingene for annen gang! Dette som en forsmak på Per Otto Asaks forelesning om Sudrheimsætten i Sørum, som var et maktsentrum på Romerike fra tidlig middelalder. Her fantes mektige høvdinger, en var knyttet til Magnus den gode og en annen bekjempet Erling Skakke. Den rødhårete Jon Ivarson Raud var ridder og riksråd under Magnus Lagabøte i 1295 og ble opphøyet til baron før 1302 da hans sønn Haftor Jonsson ble gift med Håkon 5 Magnussons datter Agnes. Mange av Norgeshistoriens kjente slekter har et stamtre tilbake til Jon Raud på Sudrheim. En av etterkommerne var kandidat til tittelen da Håkon 6. Magnusson ble valgt til konge i Norge i 1343, og senere i Sverige. Kanskje kunne det ha forandret hele norgeshistorien dersom det hadde vært Sudrheimætten som hadde ført kongsarven videre.

Sørum_kirkeForelesningen ble holdt i Sørum kirke, som er en middelalderkirke fra midten av 1100-tallet. Med sitt enkle skip og kor, bratte tak, hvitkalket ut- og innvendig, er den ikke ulik den lille steinkirken som ble bygget i Maridalen ca 100 år senere. Forskjellen ligger i størrelsen, noe som forteller om det maktsentrum som Sørum var på den tiden. Senere har kirken, som de fleste middelalderkirker, gjennomgått betydelige endringer tillempet ny liturgi i forbindelse med reformasjonen. Korbue og vinduer er gjort større, en barokk altertavle fra tidlig 1700-tall og senere prekestol, kirkebenker og et galleri har gitt et annet interiør enn den gang menigheten måtte stå i kirkeskipet mens de hørte, men knapt så, prestene forrette inne i koret. Det største klenodiet er imidlertid døpefonten i kleberstein hentet fra et lokalt brudd. Den er fra romansk tid og antagelig ikke mye yngre enn selve kirken.

LenserDet andre temaet for turen var fløtings- og sagbruksvirksomheten på Romerike. Det førte oss til Fetsund lenser, som var et sorteringsanlegg for tømmer, og en erstatning for det tidligere anlegget som lå høyere oppe i elva, ved Bingsfoss. Fetsund lener ble anlagt i 1861 som følge av Hovedbanen til Eidsvoll ble ført i bro over Glomma på dette stedet og vanskeliggjorde sleping av tømmer i store «sopper» under broen. På det meste ble det sortert 13,5 millioner stokker per år, og anlegget beskjeftiget 300 mann. Mesteparten av tømmeret ble slept over Øyeren og fløtet videre ned Glomma til Borregård, mens en del ble tatt opp til lokale sagbruk i nærområdet. Virksomheten ble nedlagt i 1985, og Fetsund lenser ble museum fra 1990, takket være lokale ildsjeler.

Etter servering av en av stedets spesialiteter, gjeddekaker, fikk vi en omvisning i museet. Det vil føre for langt å gå i detalj, en et besøk til dette interessante museet, faktisk enestående i verden, kan anbefalers, spesielt en vakker sommerdag. Da bør man også sette av tid til den delen av museet som omhandler våtmarksområdene ved Øyeren, og man kan dessuten studere en kopi av Norges eldste båt, en stokkbåt fra tiden omkring Kristi fødsel. Originalen ble gravet opp for noen år siden litt lenger oppe langs Glomma, ovenfor Bingsfoss, et sted vi også besøkte.

SagTil slutt gikk ferden til Sagdalen ved Strømmen der lokale entusiaster har bygget både en oppgangssag og en kornmølle. Sagdalens venner startet virksomheten i 2009 ved å utgi et par bøker om temaet, som finansierte starten på dette enestående foretaket. Her kan man se hvordan det tømmeret som ble fløtet ned Glomma og tatt opp fra Øyern, ble til bord i en oppgangssag slik den var utviklet fra 1520-tallet. Tømmerstokken blir ført på en sleide gjennom en ramme med et sagblad som går opp og ned, drevet av et vannhjul. Sagelva har, som navnet sier, tradisjoner i denne virksomheten. Det fantes en gang i tiden 30 sager langs denne flomelva, som har sitt utspring i Østmarka. Det ble årlig produsert trelast som det måtte 3000 hester og 400 mann til for å frakte til Christiania, der det ble skipet ut til England og til land på kontinentet. Vi fikk også en omvisning i den vanndrevne kornmølla som entusiastene hadde bygget.

På hjemvei slo det en ydmyk deltaker på en innholdsrik tur, at det har eksistert glupe folk før i tiden også. Med datidens materialer og teknologi ble det bygget sinnrike innretninger som fungerte aldeles utmerket i dagliglivet, og kan fortsatt gjøre det. Noen tar vare på disse tradisjonene og gjør kanskje oss andre litt klokere. Det skal vi være glade for.

Finn Geiran

Lokalhistorien om Sørum er skrevet av Olaf Børke og Johan Andersen, begge var bosatt her i vårt område. Vi vet mye om Olaf Børke. Han var fra Sørum, men bodde i Iver Olsens vei på Grefsen og var mangeårig styremedlem i Grefsen og Disen Vel, blant annet da velhuset ble bygget. Johan Andersen (1859–1951) vet vi mindre om. Han var kirkesanger og lærer i Sørum før han på sine eldre dager flyttet til Oslo i 1924. Han var gift med Marie (1856–1955). Tre av barna var ugifte (?). Det var Sigrid (1896–1989). Aagot (1898–1991) og Birger (1898–1984). Hele familien skal være gravlagt på Grefsen kirkegård. Hvis det er noen som kjenner til familien Andersen, er redaksjonen og Per Otto Asak interessert i informasjonen.

Det er stengt for kommentarer.