Dyregraver og kølabånner i Sandermarka

Søndag 22. mai 2011
Sted: Fra Langsetløkka ved skistua til K.I.L.
Frammøte: 25 personer i (stort sett) godt turvær.
Arrangement: Tur i Martin Kristiansens fotspor.
Turleder: Finn Geiran.

Første stopp var Midtodden. Dette var opprinnelig en husmannnsplass under Vestre Grefsen. Iver Olsen kjøpte Vestre Grefsen skog med Midtodden i 1844 (ti år senere kjøpte han også Østre Grefsen), og han og hans familie brukte Midtodden som «løkke» og friluftsparadis i en periode. Stedet ble i 1879 solgt til brukseier Drewsen ved Bentse bruk, som bygde et «jaktslott», og skal der ha hatt besøk av bl.a. Bjørnstierne Bjørnson. Drewsen solgte til Oslo kommune i 1891, og Midtodden ble drevet som gårdsbruk frem til 1960-årene, da bygningene ble revet og skog plantet på det meste av området.

Neste stopp var Monsetangen, der det tidligere lå en husmannsplass under Linderud gård. Omkring år 1900 ble det utarbeidet omfattende planer for boligutbygging i området Monsetangen–Solemskogen, med forslag om et stoppested for jernbanen, og utparsellering av 274 boligtomter i åssiden. Store deler av planene ble stanset av hensyn til Maridalsvannet som drikkevannskilde, men mange hytter ble bygget nærmere Solemskogen. Denne historien er beskrevet nærmere i boken Solemskogen-skogsgrenda i storbyen utgitt av Solemskogen Vel.

Vi vandret videre nordover på den nye skitraseen opp til skogsbilveien fra Sandermosen, og svingte til høyre opp til Damputtbekken (fra Styggedalen/Vesle Gryta). Den fulgte vi et par hundre meter. Her har Olle Cederbrand gjort to interessante funn; det øverste er en gammel kølabonn. Dessverre kunne ikke Olle selv delta på vandringen, men Finn demonstrerte gehalten i saken ved å la en av deltakerne få låne en liten spade for å grave seg ca. 15 cm ned i bakken og avdekke et tydelig kull-lag. Et overbevisende innslag! Finn redegjorde for hva en kølabonn er, og hvordan produksjon av trekull foregikk i en reismile, med «konge» i midten av kullmila, stabling av trevirke rundt, tildekking, opptenning og nøye kontroll av trekk og varme. Poenget var ved oppstart å oppnå forbrenning nær «kongen»med tilførsel av oksygen og en temperatur i trevirket omkring et par hundre grader, slik at fuktighet fordampet. Etter en stund ble lufttilførselen stanset. Temperaturen ville da stige i en periode til maks. 700 grader. Sluttproduktet av en ufullstendig forbrenning i løpet av et par uker skulle bli trekull med høyest mulig karboninnhold og lite fuktighet, svovel og tjære mv. (les mer ved å google «trekull»).

Like nedenfor kølabonnen er det et par langstrakte groper i terrenget, som Olle også har merket seg, og som kan se ut som spor etter fangstgroper. Se egen artikkel i På Jakt og Vakt 2/11. Dette skal undersøkes nærmere sammen med fagfolk fra Universitetsmiljøet.

Vi snudde og gikk tilbake samme vei som vi kom, og fra skitrasseen tok vi av til høyre et par hundre meter nedenfor skogsbilveien, på en utydelig sti mot vest. Ikke langt fra togsporet viste Finn oss sporene etter to ulvegroper, antakelig driftet av Sanner gård. Prinsippet var en dyp grop med vertikale sider, kledd med stående stokker som var vanskelig å klatre opp. En stolpe stod i midten, på toppen av den i høyde med terrenget, var det festet en horisontal plate, og på den ble det bundet fast en geitekilling. Graven mellom platen og terrenget rundt ble dekket av et svakt «gulv» skjult av granbar eller snø, og ulven som etter hvert kom for å spise den mekrende geitekillingen falt nedi og ble der til gårdsfolket kom og avlivet den.

Siste post på turen var en kølagrop et par hundre meter mot nord, like ved stien fra Slåttebråten mot Sandermosen. Dette var spor etter en annen type kullmile enn reismila, slike miler nede i groper var vanlige fra 7–800 tallet. Her ble trevirket stablet nede i en grop som ble gravd i drenert sand/grus, opp til høyde med terrenget, og deretter dekket over for å kunne regulere trekk og varme. Denne kullmila var sannsynligvis benyttet for å skaffe trekull til gårdssmia på Sanner gård.

Både ulvegraven og kølagropa er sertifisert av arkeolog fra Universitetets kulturhistoriske museum for et par år siden.

Dermed var en interessant og hyggelig tur fullført. Takk til Olle Cederbrand og Finn Geiran for grundige forstudier og god formidling!

KAJ

Det er stengt for kommentarer.