Fullmånemøtet

Tirsdag 23. november
Sted: Trollvannstua

Et fulltallig publikum, ca. 60 personer, hadde gledet seg til et møte om oslospråket. Da månen også var synlig (og rund) lå alt til rette for et vellykket arrangement. Skuffelsen var derfor hørbar da styret måtte meddele at foredragsholderen ikke kom. Isteden måtte Finn Geiran steppe inn på kort varsel med et kåseri om Peter Chr. Asbjørnsen – eventyrforteller og nasjonsbygger. La det være sagt: Foredraget ble en suksess.

Hans Gudes tegning av Asbjørnsen med fiskestanga, en av illustrasjonene til Kvernsagn, som jo foregår i og omkring Brekkesaga, har fulgt Historielaget som logo helt siden starten for mer enn 30 år siden, og det var kanskje på tide at medlemmene fikk stifte nærmere bekjentskap med Asbjørnsen som mer enn eventyrforteller, om man ikke kjente til det fra før.

Hans liv var eventyrlig. En ting er eventyrene i seg selv, som jo fulgte ham gjennom hele hans omskiftelige liv, og som til slutt resulterte i de rikt illustrerte Asbjørnsen og Moe, Norske folke- og huldreeventyr, sluttført få år før han døde i 1885. Han ble født i 1812 i Christiania og det ble fortalt om oppvekst og barndom, hans skolegang og møte på Norderhov prestegård med Jørgen Moe, og en merkverdig person som ikke har vært særlig omtalt i litteraturhistorien, nemlig en herre ved navn Grøtting. Han satte sitt preg både på samlervirksomheten til Asbjørnsen og Moe, og ikke minst på det intellektuelle festliv i Christiania omkring midten av 1800-tallet, der også Asbjørnsen deltok med stor glede. Asbjørnsen måtte forøvrig ta seg av Grøtting på hans eldre dager, som tilbrakte de siste årene som pasient på Grefsen Vandcuranstalt.

Det ble videre fortalt om Asbjørnsens karriere som marinbiolog og forfatter av lærebøker i biologi, og at han grunnla Universitetets biologiske samlinger. Det var det nærmeste han kom en akademisk karriere. Gjennom en utredning om hvordan man skulle gjenreise de norske skoger etter den brutale utnyttelsen av denne naturressursen tidligere i århundret, ble han utnevnt til Norges første forstmester og sendt til Türingen i Tyskland for opplæring. Etter å ha organisert kontrollen av den norske skogskjøtselen, fikk han oppgaven å organisere en rasjonell utnyttelse av en annen naturressurs, de store torvmyrene som kunne omgjøres til energi. Gjennom disse to store oppgavene var han en forløper for en grønn filosofi.

Asbjørnsen vokste opp med det moderne Norge, fra Grunnloven til parlamentarismen, og tok del i den offentlige debatt i store deler av denne perioden. Fra striden mellom Wergeland og Welhaven på 1830-tallet, til grautstriden med Eilert Sundt, der det i ettertid har vist seg at Asbjørnsens syn på bevaring av næringsstoffer i matvarene har vært riktig. Også her var han forut for sin tid. Sammen med Jørgen Moe var han en fornyer av det norske språk, og tok således opp arven etter Wergeland. Det kan som kjent ligge mange gode konflikter i en språkdebatt, og Asbjørnsen deltok gjerne også i den striden. Han kunne være infam mot sine motstandere, men han var raus og inkluderende overfor sine venner, og av dem var det mange. Da han døde skal gravfølget ha vært på mer enn 10 000 mennesker.

LHS

Det er stengt for kommentarer.